Da jeg IKKE var russ

"Falsk russ lurer seg inn på russefestene," forteller Aftenposten. Mens Dagbladet skriver om JUKSE-RUSS som gikk amok i Trondheim. Det tror jeg så gjerne; jeg er ikke trønder for ingenting.

Selvsagt har jeg vært falsk jukse-russ, jeg også.

Min klassevenninnes søster var russ da min venninne og jeg ennå hadde to år igjen på skolen. Søsteren sa en fredag kveld at "dere kan vel ta dere en tur innom dere også, det går sikkert greit å komme seg inn". Vi lot oss ikke be to ganger.

Jeg vet ikke - eller husker ikke - hvem som sladret, men ut måtte vi. Så var det bare å prøve å komme seg forbi vaktene og inn i festlokalet enda en gang. Vi greide dét òg (men hva sa vi til vaktene, mon tro?).

Etter å ha danset og hatt det moro lenge, ble vi enda en gang kastet ut. Rett utenfor inngangen sto klasseforstanderen vår. Jeg var i storform, til tross for at jeg ble kastet på dør for annen gang. Vi hadde hatt det kjempemoro i et par timer, minst. Og det hører med til saken at i Trøndelag drikker man ikke akkurat kaffen bar.

"Nei, men herr Nilsen, så hyggelig å se deg!" ropte jeg til klasseforstanderen . "Har du forresten lagt merke til at jeg ikke har skulket så mye i det siste?"

Neste skoledag var det ikke kjekt å være meg (jeg bodde på hybel, og skrev fraværsmeldingene i meldingsboka selv). Mannen så strengt på meg.

Men hva med min ekte russefeiring, vil vel du som leser nå spørre.

Vel, ting går ikke alltid som planlagt her i livet. Jeg var en av de unge som faller fra underveis.

Men siden jeg hadde veldig lyst til å studere - humaniora - tok jeg videregående som privatist da jeg var 27. Da gikk jeg selvsagt fremst i russetoget. I fantasien.

En FANTASI-RUSS var det jeg var. Nei, forresten: En skapruss. Men jeg fikk i alle fall et bra vitnemål.

Det kan bli folk av de fleste.